Master

Inkluderende arbeidsliv – for alle?

For noen er arbeidslivet stengt og vanskelig å komme inn på.

For noen er arbeidslivet lukket og vanskelig å komme til.

For noen er arbeidslivet lukket – og vanskelig å komme til.

Den fjerde avtalen om inkluderende arbeidsliv er underskrevet av partene av arbeidslivet. Hovedmålet er det samme; Vi skal senke fraværet – og øke nærværet i arbeidslivet.

Å være og stå i arbeid er viktig, både for den enkelte, og for samfunnet. For den enkelte kan det bety fast, og forholdsvis god inntekt, faste rutiner, kolleger, et sosialt liv, utfordringer. For samfunnet – formueskapning og inntekter, kompetanse. Vi trenger mennesker i arbeid. Inntektene fra oljen stuper, fra over 120 dollar fatet – til nå under halvparten. Oljeformuen er kun noen få prosent av vår realformue i forhold til den verdien arbeid skaper. Jeg leste for en tid siden at pensjonsutbetalingene fram til 2025 er mer enn dobbelt så store som oljeformuen. Det betyr i praksis at Norge – som virksomhet – er konkurs.

Likevel opplever vi at nærmere 86.000 personer står utenfor arbeidslivet i dag, mennesker vi sier har en «nedsatt funskjonsevne». Det kan være mennesker med nedsatt hørsel, med enkelte fysiske eller psykiske helsebegrensninger – for kortere eller lengre tid. For – vi har alle nedsatt funksjonsevne i løpet av livet, enten varig eller midlertidig. Men det betyr ikke at vi har nedsatt arbeidsevne. Det kan være at vi må ha tilrettelagt arbeid i en periode, litt mer «slakk» i livet enn ellers. Men vi kan være høyst kompetente og arbeidsvillige.

Mange av de som står utenfor, er personer som brenner etter å gjøre en innsats, som føler seg til unytte ved ikke å få delta. Hva kommer det av at en ikke får den jobben en er kvalifisert til, og som en ønsker seg? Er det arbeidsgiverne som ikke tør åpne porten fra innsiden? Er det den enkelte som ikke våger å selge seg selv inn – som ikke klarer å vise sin kompetanse? At det å ha en funksjonsnedsettelse – også gjør noe med selvtilliten? Eller er det at arbeidslivet har blitt så vanskelig og tøft å klare seg i, at det bare er de mest ressurssterke som overlever?

Dette – og mange andre svar søker jeg svar på i min masteroppgave med arbeidstittelen; «Inkluderende arbeidsliv – for alle»?

Om du har en historie å fortelle – kontakt meg gjerne, enten via epost: truls@fabelogfakta.no eller på telefon.

Hilsen fra Truls

Reklamer
Standard
Uncategorized

Fremtidens fortelling.

På forlagsliv.no skriver Ingvar Ambjørnsen om Fremtidens fortelling. Fra å ha skriften mellom to permer i en bokhylle – til andre media. Innlegget følger i sin helhet under her:

Fremtidens fortelling

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen   13. juni 2014

Forfatterliv

Forleggerne har systematisk arbeidet for å forkorte den innbundne bokens levetid.

Fotograf: Tine Poppe

En sommerkveld sitter jeg og spiser middag på et av våre gamle trehoteller langt oppe i Telemark. Kveldssola gir skogen og vannene en rødlig lød. Ute på hellene tripper en rev forbi rett under vinduet. Jeg er i eventyrland. Bokstavelig talt. Ikke så langt herfra satt jeg på fanget til bestefaren min for snart en mannsalder siden. Han gjenfortalte Asbjørnsen og Moes folkeeventyr på nærmest hypnotisk vis. Det var som om trollkjerringer og vrange kongsdøtre gikk gjennom rommet. I hele mitt liv har det vært Telemarks skoger jeg har sett for meg når jeg har lest disse eldgamle litteraturskattene. Det var her Espen Askeladd strøk inn over myrene med skreppa på ryggen.

I den gamle spisesalen snakkes det lavmælt rundt bordene. Hvor mange tusen fortellinger og skrøner er blitt utvekslet i dette rommet? Sant og usant, drømt og diktet? Vi mennesker har holdt på på det viset siden vi satt rundt bålet med steinøks og bjørnefell. Selv har jeg hatt fortellingen som profesjon siden jeg var femogtjue. Nå er jeg åtteogfemti. Jeg har løyet i romanform i over tre tiår. Og jeg har ikke tenkt å gi meg med det første.

Men hvor går romanen? Papiravisene er på full fart inn i glemselen, men vil det samme skje med boken? Jeg blir av og til litt forundret når jeg følger debattene om dette i avisene og på sosiale media. Særlig over enkelte kollegers tillitsfulle lalling om hvor godt det er å bla i en bok, og hvor fint den gjør seg i hylla på veggen. Ikke fordi jeg er uenig med dem, men fordi det er liten nytte å lytte til en utdøende rase. Morgendagens lesere vil kunne velge mellom et utall måter å laste ned tekst på, og på vår hjemlige arena gir de unge allerede blanke blaffen i om de leser disse tekstene på norsk eller engelsk. Jo da, papirboken vil ganske sikkert overleve. Men den vil være der som et tilbud for spesielt interesserte.

Tidligere var det å eie boken, gjerne innbundet, ofte et must for den leseglade. Slik er det ikke lenger. Her er et eksempel: Jeg frekventerer årlig en liten øy i Nordsjøen. Der finnes det en bokhandel med et ganske brukbart utvalg. Eieren lever av de tilreisende turistene som i likhet med meg selv raker opp for reiselektyre under oppholdet. Hvor mange påskekrimmer jeg har rasket med meg der ute i den vindblåste bokhandelen, aner jeg ikke. Nå er ikke det lenger nødvendig. I leiligheten du leier vil du ganske sikkert finne et helt bibliotek av bøker som de før deg ikke har giddet å ta med seg. Og hvis ikke, kan du oppsøke stedets informasjonskontor, der det ligger en pall med alt fra Thomas Mann til Anne B Ragde. Gratis. Ta med en bærepose hvis du vil. Hvor lang tid det tok å etablere denne nye trenden? Ett år. Og det finnes ingen vei tilbake. Bokhandelen er selvsagt dømt til døden.

Hjemme i Hamburg ligger det stabler med bøker i kneiper og egne «gratisutsalg». Er du villig til å betale noen cent, er tilbudet gigantisk. Men den nyutgitte boken da? Den som er skrevet av yndlingsforfatteren din? Vel, jeg ga selv ut en roman for bare noen uker siden. I den anledning spurte en leser hvorfor jeg ikke like godt kunne gi ut billigboken med det samme. Han var lei av å gå i ett år og vente. Til det svarte jeg at det er lenge siden han måtte vente ett år. Og at de fleste lesere har forstått dette for lengst. Forleggerne har systematisk arbeidet for å forkorte den innbundne bokens levetid. Og det er den innbundne boken forfatteren lever av. Enn så lenge, får jeg vel legge til.

Etter at de sammen med bokhandelkjedene innførte prisdumping på den allerede skadelidende førsteutgaven, kan løpet være kjørt. Dersom jeg gir ut en ny roman i november, vil den gi meg full inntekt til den 1. mai neste år. Seks måneder. Det spiller ingen rolle om jeg har arbeidet med teksten i to eller ti år. Morsomt valg av dato for angrep på egne grunnarbeidere, forresten.

Men ingen ting er dummere enn dårlige tapere og furtne forfattere. Alt er i endring, som buddhistene sier. Og nye muligheter åpner seg. Selv har jeg satt av cirka ti prosent av egen kreativitet til å fundere på hvordan jeg best mulig skal ta vare på verdien av fremtidige tekster. Når nå Elling vender tilbake etter femten års fravær, er det derfor som muntlig overlevering fra meg selv til mine lesere. Ellings meldinger til allmennheten vil i utgangspunktet verken være tilgjengelig som papirbok, ebok, eller på nett. Akkurat som rundt bålet i steinalderen. Når bokutgaven kommer? Jeg har vært i kontakt med hovedpersonen selv, som sier at det ikke er så nøye om utgivelsesåret blir 2016 eller 2017. Bare lanseringsdatoen blir lagt til 1. mai

Standard
Master

Prosjektbeskrivelse ver 0.3.

Her er min prosjektbeskrivelse til bruk i Oslo 13.juni. Les mer 0.3 Prosjektbeskrivelse MFS 20.05.14.

Regjeringen har satset på et inkluderende arbeidsliv for alle siden oppstarten i 2001. Avtalen har tre delmål; Få ned sykefraværet, ansette og beholde flere med funksjonsnedsettelser, samt øke den generelle pensjonsalderen. Vi har foreløpig nådd kun ett av delmålene, i det den generelle pensjonsalderen er økt med seks måneder.

Samtidig står nær 80.000 mennesker med ulike funksjonsnedsettelser utenfor det ordinære arbeidslivet. Har vi feilet? Hva kommer det av at så mange mennesker ikke kommer i arbeid, til tross for at dette er regjeringens mål nr 1? Det foreligger mye forskning, hovedsakelig kvantitative studier på hvorfor vi er syke, og hvorfor ikke ledere ansetter mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. I dette arbeidet er det ulike virkemidler, blant annet Arbeidslivssentre i hvert av landets 19 fylker. Virksomheter som har skrevet under avtalen om Inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) har tilgang på egen IA-rådgiver, ved siden av betydelige økonomiske virkemidler.

At det også skulle ramme meg, var en surrealistisk opplevelse. I en søknadsprosess sier lederen som intervjuer meg; «Du må jo vite at vi ikke kan tilrettelegge for deg». Og dette i en jobb, der nettopp tilrettelegging var et hovedarbeidsområde. Så, nærmere 60 år gammel, opplever jeg å bli arbeidsledig, og må gå den tunge veien til NAV og stille meg i ledighetskøen.

Etter noen tunge måneder tar jeg heldigvis opp kampen, kontakter likestillingsombudet og advokat, og får etterhvert kommet tilbake i et yrkesliv jeg er svært dedikert for. Men hva med alle de som ikke har den kunnskapen, og orken, å ta opp kampen?

Min masteroppgave skal omhandle delvis egen historie, men også andres. Både de som lykkes, og de som ikke lykkes. Hvem bidro til at de fikk jobb, de som kom på innsiden?  Var det noe de selv gjorde? Var det den enkelte leder som åpnet døren fra innsiden? Eller hvem bidro?

Ved å snakke med mennesker i ulike situasjoner, har jeg som mål og få fram deres livshistorie i det å få, eller beholde en jobb. Oppgaven er godkjent hos likestillingsombudet, og har prosjektnummer 38742. Tilråingen kan leses HER.

Standard
Uncategorized

Dokumentarfilm: Lykkes Grøde

Skofteland Film – Lykkes Grøde

Skofteland Film AS har gjort det til sin spesialitet å lage varme, nære filmer for å formidle noe om et viktig tema. Gjennom flere filmer, som blant annet Lykkens Grøde, søker de å bryte ned fordommer i samfunnet. Gjennom å bli kjent med mennesker og personligheter vi vanligvis ikke kommer tett på, får vi en forståelse av hvordan disse menneskene har det, og er. Vi følger personene gjennom flere måneder, og får innblikk i hverdagsproblematikk, gleder og sorger, både ved å følge dem, lytte til deres innerste tanker, fortalt av dem selv. I enkelte produksjoner er filmen i seg selv så å si uten kommunikasjon.  Personenes egen stemme kommer mer til uttrykk. Dette gjør filmene troverdige. Les videre

Standard
Uncategorized

Dokumentarfilm: Kon-Tiki

Kon – Tiki

Filmen Kon – Tiki. En dramatisering av de virkelige hendelsene.

65981

”I 1947 ble en krigstrett verden fascinert av den unge, norske mannen Thor Heyerdahl. Han hadde utviklet en revolusjonerende teori om at Polynesia var blitt befolket fra Sør – Amerika, stikk i sted med det etablerte vitenskapsmiljøets teori om migrasjon fra Asia. For å bevise teorien sin gjorde han noe hittil uhørt: Han bestemte seg for selv å teste den i praksis – og la ut på en eventyrlig og farefull ekspedisjon over Stillehavet.” (Fra coveret på filmen).

 

Fra regissørene av Max Manus: Joachim Rønning og Espen Sandberg

Spilletid: 113 minutter

Bonusmateriale: Dokumentaren – Seile sin egen sjø. 49 minutter.

Ó 2012 Nordisk Film Produktion AS. Egmont. Les videre

Standard